En matteprivatist prokrastinerer…

Den blå timen

Aldri hadde jeg følt meg så liten og hjelpeløs. Vergeløs. Jeg visste ikke hvor jeg skulle snu meg. Om jeg kunne snu meg. Kaoset herjet tankene. Tanker om fortid, nåtid, realitet, ønskedrøm og fremtid. Fremtiden som ikke ville bli som tenkt, drømt eller ønsket, om i det hele tatt.

Det skarpe kalde og lyseblå hadde begynt å kaste skygger nedover fjellsidene som ga blåfargen dybde og hyllet fjellene inn i mørke. Det var det samme mørke som la seg rundt hjertet mitt og klemte det sammen etter hvert som natten trengte seg frem og dagen forstummet.

Over halve livet hadde jeg nytt utsikten fra akkurat denne plassen. Først om morgenen og sist om kvelden. I lys og i mørke, solskinn og regn og kanskje ikke så mye lenger… Jeg visste at alle ventet på et svar. Svar jeg ikke så meg i stand til å gi hverken meg selv eller andre.

Gjennom vinduet så jeg over fjorden og utover fjellene mine. De blå fjellene som luktet nytraktet kaffe idet plystringen fra kaffekjelen rev meg løs fra det dypeste blå. Tilbake til det skarpe lyset fra lysstoffrøret over kjøkkenbenken.

Det gikk et gufs gjennom rommer, eller var det gjennom meg idet jeg reiste meg for å trekke kaffekjelen av komfyren. Skjelvende strakte jeg meg etter en kopp og skjenket meg litt kruttsterk kaffe før jeg slo lyset av over benken. Tente noen telys og så utover fjorden og utover de stumme, ruvende og mørke fjellene mine igjen. Med lyseblå nysnø på toppen.

Tidligere hadde jeg nesten alltid symaskinen som følgesvenn og samtalepartner på bordet foran meg, men det var før de alle forsvant. Forsvant ut av huset, over fjorden og bakom fjellene. Oppslukt av livet i virkeligheten.

Jeg kunne ikke sy lengre. Både synet og tålmodigheten hadde forsvunnet i takt med fingerferdigheten som vek veien for alderdommens skjelvinger på hendene. Barn hadde gitt meg barnebarn som igjen hadde gitt meg oldebarn og kjedebutikkene kunne kle dem både raskere og billigere enn det jeg kunne by dem. Ikke hadde jeg lyst heller. Jeg var i sannhet lei av både å sy og servere, høre gangetabeller og fotballresultater, men det var slikt man ikke kunne si. Jeg fikk dårlig samvittighet av det å ha tenkt tanken, så jeg lot de tankene fly. Sendte de avgårde over fjellene, ned i mørket og bak i glemselen.

Fjellene ga meg aldri svar på det jeg lurte på, men de ga meg en ro og en harmoni til å finne de svarene jeg trengte i meg selv. Noen ganger drømte jeg meg bort når jeg skuet utover, andre ganger slumret jeg hen og våknet med haken på brystet og verkende sårhet i nakken.

Lysene langs veien på den andre siden av fjorden vitnet om livet, om folk i bevegelse. Hastig forflyttet de seg.  Knapt registrert og oppfattet av meg og uten at de kjente til meg eller visste noe om meg eller mitt.

En intens ringing drev meg tilbake til kjøkkenet. Det tok meg en tid før jeg skjønte at den iltre lyden av inntrenging kom fra telefonen. Jeg så på den en stund før jeg langsomt og motvillig tok den. Rakk å renske stemmen, kremte litt før jeg tvang frem et halvkvalt hallo…

Anklagen nådde meg alt før stemmen traff meg med ordene sine. Bebreidelsen la seg som en klam hånd over rommet. Lufta ble så tykk at man kunne skjære gjennom den, kun ved hjelp av kvasse ord. Spørsmålene hans traff meg som nålestikk. Små spydspisser av ord som trengte gjennom de øverste hudlagene og det ble til åpne sår hvor innholdet av meg bare rant ut. Viljeløst og uten svar.

“Hva vil du da mor?” Spurte han, og jeg visste ikke hva jeg skulle svare eller hva han ønsket at jeg skulle si heller. “Jeg vil bare slippe”, svarte jeg med et langtrukkent stønn så det dugget på telefonrøret. Jeg kunne høre frustrasjonen hans, det var som om telefonen glødet av alt det som forble ubesvart. Usagt. Vi søkte sammen i tryggheten om vær og vind, etter litt småprat ga han meg opp. Lot meg slippe. Igjen.

Det slo meg at jeg ikke visste hvilke dag det var i dag. Det eneste jeg visste var at det hadde vært vårjevndøgn, at pollensesongen sto for tur og at det var ni måneder til jul. I hvor mange dager hadde jeg egentlig sittet her? Mer eller mindre sammenhengende og tenkt tanker uten tyngde, stilt spørsmål som forble ubesvarte eller funnet svar på det jeg ikke lurte på?

Før i tiden hadde barnas fingermerker og avtrykk etter små neser alltid mønstret vinduene mine. De ventet på far, på postbudet, på venner og på kjæresten. De ventet på livet, så forsvant de. Siden returnerte de med ektefeller og små barn som igjen kunne klemme små neser mot vinduene mens de ventet på mor eller far. Før de på ny forsvant ned den smale veien til bilen. Rundt svingen, over fjorden og bakom fjellene.

“Bare skyene beveger himmelen”, tenkte jeg før jeg reiste meg, byttet telys og gikk ut i stuen for å tørke støv av bildene. De fotografiske bevisene på at jeg hadde levd, hvem jeg hadde elsket og hvor gammel jeg var blitt.

Brått lurte jeg på hvorfor jeg aldri hadde satt meg der i stuen når jeg skulle la tankene flyte utover så de kunne forsvinne? Jeg strøk kjærlig over stolen til far, børstet litt støv av den og trakk den litt nærmere vinduet. Som for å kunne se bedre. Jeg ble med et usikker på om jeg i det hele tatt hadde sittet i stolen til far. Noensinne… Det måtte jeg da ha gjort? – Men jeg kunne ikke komme på en eneste gang.

Så jeg reiste meg på, slukket lyset på kjøkkenet og hentet telyset, pleddet og kaffekoppen. I stuen trakk jeg et lite tebord nærme stolen. Ved vinduet. Kanskje håpet jeg at litt utsikt ville gi ny innsikt, eller var det omvendt?

Øyelokkene mine kjentes tunge, kroppen var sliten. I skjæret av telysene hilste jeg velkommen idet jeg slumret hen og forsvant. Bak de mørkeblå fjellene.

Hedda Gabler… En analyse

Analyse av Hedda Gabler

Skuespill i 4 akter

av Henrik Ibsen

Utgitt 1890, Gyldendal

Stykket hører til under den epoken vi kaller Realismen, ca 1860 – 1890. På slutten av realismen fikk vi naturalismen før nyromantikken overtok. En av realismens hovedformål var å belyse ulik samfunnsproblematikk for  å sette denne under debatt. På slutten av realismen tok Ibsens diktning en vending, og Hedda Gabler hører inn under de psykoglogiserende symboldramaene hans. Disse dramaene er basert på livsløgn, selvbedrag og det irrasjonelle i mennesket. Det var mer fokus på individ. Ibsens første psykologiserende symboldrama var Villanden som kom i 1884.

Etter en seks måneders lang bryllupsreise ankommer Jørgen Tesman og Hedda Gabler sitt hjem. Jørgen Tesman har benyttet reisen til studier og arbeide. Hedda er datter av General Gabler som døde før ekteskapet kom istand, og etterlot henne ubemidlet og familieløs. Eilert Løvborg, en av Hedda Gablers beundrere fra overklassemiljøet er også tilbake i byen. Den svært begavede, men og meget alkoholiserte Løvborg forspilte i sin tid sine sjanser i byen. Han har nå ført et stabilt liv som huslærer utenfor byen, og gjennom sitt arbeide stiftet bekjentskap med Fru Tea Elvsted. Fru Elvsted har blitt Løvbergs nære venn og har bidratt til og arbeidet med han så han har utgitt en bok, samt skrevet manuskriptet til en ny. Assesor Brack inviterer til lystig herrelag, Eilert Løvberg henfaller til gamle vaner, mister manuskriptet, og ender i politiets varetekt. Ikke engang Løvborg får vite at manuskriptet er kommet til rette da Hedda ikke nevner det for noen. Derimot gir Hedda Løvborg en av General Gablers pistoler slik at han kan ta livet av seg. Hedda destruerer manuskriptet og Assesor Brack ankommer denne gangen for å formidle Eilert Løvbergs bortgang. Etter å ha redgjort for omstendighetene rundt døsfallet for Hedda, blir hun gjort oppmerksom på at Brack gjenkjenner General Gablers pistol. Alle Heddas  illusjoner er borte, hun velger den eneste utveien hun ser for seg selv. Hun skyter seg.

Dramaet Hedda Gabler handler om individets begrensning. Man kan være begrenset av samfunnets konvensjoner og normer, men og av sitt indre. Frykt, manglende nettverk og mulighet til selvrealisering gir ikke gode vekstvilkår for mennesket.

Gjennom stykket viser Ibsen oss hva mangel på egenverd og oppgaver her i livet kan gjøre med et menneske. Hedda er som beskrevet en fornem dame, av høyere klasse. Hun er datter av den avdøde General Gabler og anser seg hevet over familien hun nå har giftet seg inn i. Ibsen valgte kalle stykket Hedda Gabler, hennes egentlige navn er Hedda Tesman. «Jeg har derved villet antyde at hun som personlighed mere er at opfatte som sin faders datter end som sin mands hustru.»Hun bærer preg av å være oppdratt i et maskulint miljø, uten særlig rom for følelser, empatiske trekk, felleskap og ansvar. Hun er opptatt av makt og hvilke posisjon makt kan gi i samfunnet. Riktignok har hun giftet seg under sin stand, med den borgerlige Jørgen Tesman, mye på bakgrunn av hans gode fremtidsutsikter og at han kan og vil forsørge henne. Hedda frykter skandalen, noe som binder henne på hender og føtter og i alt hun foretar seg, samtidig som hun forfekter idealer som frihet og skjønnhet og nekter tilpasse seg eller innse realitetene i den livsituasjon hun nå befinner seg i.

Jørgen Tesman fremstår som folkelig og jovial, en fagidiot med ambisjoner og mål, han ønsker å bevege seg oppover på samfunnstigen, så et ekteskap med  General Gablers datter er ingen hemsko, snarere tvertimot da det gir han innpass hos overklassen. Han har i aller høyeste grad utnyttet Hedda Gabler sin situasjon til egen vinning, noe som gjør han til en kynisk streber. Han er oppdratt av tantene Julle og Rina med helt andre familieverdier enn hva Hedda tidligere har opplevet.

Assesor Brack tilhører som Hedda det øvre sjiktet, han har skaffet ekteparet deres representative hjem mens de var på reise. Assesoren er veltalende, sjarmerende, manipulerende og hensynsløs og han går ikke av veien for å bruke makt for å få det som han vil. Da Hedda på et tidspunkt betror Brack årsakene til fornuftsekteskapet med Tesman er han ikke sen om å tilby Hedda sin intimitet, noe hun avslår.

Fru Elvsted er kjent for Hedda fra skoledagene og for Jørgen Tesman som en tidligere flørt. Thea Elvsted er Heddas rake motsetning hva angår arbeid og kjærlighet. Hun har som så mange kvinner på den tiden gått inn i forsørgelsesekteskapet, men hun forlater tryggheten det representerer for kjærligheten. I motsetning til Hedda, tilpasser Thea seg de ulike utfordringene livet byr henne.

Eilert Løvborg er mannen som viser seg å kunne utfordre Jørgen Tesmans lovede stilling.  Han er Heddas tidligere venn og fortrolige. Han ga i sin tid Hedda innblikk i en verden som var lukket for henne og viste henne at det fantes en verden utenfor den hun befant seg i. En genierklært fagmann som endte som en fordrukken bohemtype. Han mistet alt, familien vendte han ryggen og han forlot vanæret byen.

Handlingen foregår hjemme i villaen til Jørgen og Hedda Tesman i den vestlige delen av byen. Dramaet utspiller seg i løpet av to døgn, ekteparet Tesman er nettopp kommet hjem etter å ha tilbrakt de siste seks måneder på bryllupsreise.

Allerede fra første stund er det duket for kulturkollisjon mellom den verden Hedda kommer fra, og den borgerlige tilværelsen hun nå er satt til å føre. Hun kritisetrer åpenlyst tante Julles hatt, noe som fører til at Jørgen bryter inn med spørsmål om hvorvidt tanten har lagt merke til hvorvidt Heddas figur har endret seg.

Tesman: Ja, men har du lagt merke til hvor fyldig og frodig hun er blitt? Hvor svært hun har lagt seg ut på reisen?

Hedda «Å, la det være–!» (1. akt s 21).

Man tar det heretter for gitt at Hedda er gravid. Hennes stadige humørsvingninger, distanse til fysisk nærhet, irritasjon, raseri og frustrasjon kan forklares med en graviditet.

«Det er i dette stykke ikke egentlig såkalte problemer jeg har villet behandle. Hovedsagen har for mig været at skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grunnlag af visse gjeldende samfunsforholdelse og anskuelser.» Henrik Ibsen.

Som samfunnskritiker var Ibsen opptatt av likeverd og frihet for alle, også borgerskapets kvinner. Ved å sette søkelyset på de faktisk forhold for en stor del av befolkningen skapte Ibsen debatt.

Vi blir presentert dramaet i kronologisk rekkefølge. Ved hjelp av retrospektiv teknikk rulles konfliktene opp gjennom samtaler med personer man kjenner eller har kjent i fortiden, noe som driver handlingen fremover på en svært fengende måte for oss, spenningskurven stiger jevnt etter første akt og det hele ender brått og dramatisk.

Hedda Gabler er skrevet på prosa. Språket er mer muntlig og realistisk enn i mange av de tidligere dramaene hans. Ibsen var en tilhenger av norsk dannet dagligtale, også i teateret. Kontrastene som virkemiddel er fremtredende hele stykket gjennom. Spesielt mellom Hedda og Thea Elvsted. Både i utseende og egenskaper. Hedda er beskrevet slik som følger i sceneanvisningen 1. akt, s 17:

Hedda kommer fra venstre side gennem bagværelset. Hun er en dame på 29 år. Ansigt og skikkelse ædelt og fornemt formet. Hudfarven er af en mat bleghed. Øjnene er stålgrå og udtrykker en kold, klar ro. Håret er smukt mellembrunt, men ikke synderlig fyldigt. Hun er klædt i en smagfuld, noget løst siddende formiddagsdragt.

I sceneanvisningen som presenterer Fru Elvsted 1. akt, s 25 står det: – Fru Elvsted er en spæd skikkelse med smukke, bløde ansigtsformer. Øjnene er lyseblå, store, runde og noget fremstående, med et forskræmt spørgende udtryk. Håret er påfaldende lyst, næsten hvidgult, og usædvanlig rigt og bølgende. Hun er et par år yngre end Hedda. Påklædningen er mørk visitdragt, der er smagfuld, men ikke helt efter nyeste mode.

De er altså hverandres rake motsetninger, der Hedda utstråler en kjølig ro er Thea preget av et forskremt spørrende utrykk. Thea sitt hår er usedvanlig rikt og bølgende, meget lyst, noe som raskt kan få tankene innom engler og glorier. Hedda sitt hår er kun pent mellombrunt, ei heller fyldig. Vi har altså før vi er blitt ordentlig kjent med karakterene blitt gjort oppmerksomme på kontrastene mellom Hedda og Thea gjennom sceneanvisningene. Hedda bekrefter og forskjellen på de to da hun karakteriserer seg selv som fattig og Thea som rik.

Hedda: Jo, det var rigtignok møjen værd. Å, dersom du kunde forstå, hvor fattig jeg er. Og du skal ha’ lov til at være så rig! (slår armene lidenskabeligt om hende.)Jeg tror, jeg svi’er håret af dig alligevel. (2. akt, s 89)

Her kommer mye av problematikken frem, vi vet jo at Hedda er bedre stilt økonomisk enn Thea. Det er tydlig ar Hedda til tross for at hun føler seg høyt hevet over Thea, også ser opp til henne og beundrer hennes mot og vilje til å kjempe for det hun tror på.

Gjentagelsen av utrykket «vinløv i håret» er påfallende. Gjentakelsen er og en allusjon. De romerske serierherrene fikk seierskranser på hodene og i det gamle Hellas hadde poetene sin vinløvkrans på hodet. Det kan virke som om Hedda ser opp til og savner en «svunnen tid» Gamle dagers storhetstid. Hvilket igjen gir inntrykk av at Hedda drømmer seg vekk i sin drømmeverden, eller rømmeverden om man vil. Lengter tilbake til en tid med overmennesker som var i besittelse av en spesiell kraft.

Hedda: Klokken ti, – da kommer han altså. Jeg ser ham for mig. Med vinløv i håret. Hed og frejdig –  (2. akt, s 88.)

Hedda: Snak! Først skal du få thevand, du lille tossehode. Og så, – klokken ti, – så kommer Ejlert Løvborg – med vinløv i håret. (2 akt, s. 90)

Hedda: Havde han vinløv i håret? (3 akt, s. 97)

Et frampek får vi i samtalen Hedda har med Brack, om hvordan hun kom til å gifte seg.

Hedda: Jeg havde virkelig danset mig træt, kære assessor. Min tid var omme – (farer let sammen.) Uh nej, – det vil jeg da ikke sige alligevel. Ikke tænke det heller!   (2. akt, s. 55)

Vi får altså allerede i 2 akt en klar indikasjon på at Heddas tid faktisk nærmer seg slutten.

Pistolene er et symbol på makt, ordet er negativt og gir oss automatisk negative assosiasjoner.

Hedda: (går henover gulvet).Nå – én ting har jeg da ialfald til at muntre mig med sålænge.

Tesman: (glædestrålende).Å, Gud ske lov og tak for det! Og hvad er så det for noget, Hedda? Hvad?

Hedda:(ved døråbningen, ser på ham med dulgt hån). Mine pistoler, – Jørgen.

Tesman: (i angst).Pistolerne!

Hedda: (med kolde øjne).General Gablers pistoler. (hun går gennem bagværelset ud til venstre side.)

Tesman: (løber hen i døråbningen og råber efter hende). Nej, Gud velsigne dig, kæreste Hedda, – rør da ikke de farlige tingesterne! For min skyld, Hedda! Hvad? (1. akt, s. 48-49)

Pianoet er det andre Hedda har med fra det Gablerske hjem. Piano er positivt ladet fordi det er skapende, noe som kan indikere at Hedda er en kunstnersjel innerst inne. Et menneske med et behov for å skape noe.

Jeg ser bare på mit gamle piano. Det står ikkerigtig godt sammen med alt dette andet. (1.akt, s 24)

Der pistolene kan være et symbol for Hedda sitt behov for makt, kan pianoet sies å være symbol på det kunstneriske og skapende i Hedda.Thea Elvsted karakteriserer manuskriptet til Eilert Løvborg som deres felles barn, hun har jo bidratt til å få Eilert Løvborg på fote igjen så han ble istand til å skrive samt hjulpet han med selve skriveprosessen. Barn er jo noe som knytter mennesker uløselig til hverandre, man kan således få inntrykk av at Thea anser seg som uløselig knyttet til Eilert Løvborg gjennom manuskriptet.

Fru Elvsted: Véd du vel, Løvborg, at dette her med bogen –.Alle mine dage vil det stå for mig,som om du havde dræbt et lidet barn.

Løvborg: Du har ret i det. Det er som et slags barnemord.

Fru Elvsted: Men hvor kunde du så –! Jeg havde jo også min del i barnet. (3. akt, s113)

Det er i forbindelse med manuskriptet at det for første gang blir uttalt ordet barn. Ingen steder kommer det eksplisitt frem i teksten at Hedda er gravid.  Når Hedda brenner manuskriptet sier hun følgende høyt:

«Nu brænder jeg dit barn, Thea! – Du med krushåret! Dit og Ejlert Løvborgs barn. Nu brænder, –nu brænder jeg barnet.» (3. akt, s 117)

Manuskriptet blir således stående som et symbol på noe to mennesker har skapt sammen gjennom arbeid og kjærlighet. De har laget noe av verdi for hverandre og andre menneker har interesse av det. Hedda derimot har ikke noe å vise til annet enn sin sosiale status og posisjonen som er gått i arv fra faren.I samtale med Brack avviser hun kontant etterhvert forsøk på å få henne til å se realitetene i øynene, hva angår morsrollen og ansvar.

Brack: Nej-nej, lad så være med det. Men når der nu blir stillet, – hvad man – sådan i den højere stil – kalder alvorsfulde og – og ansvarsfulde krav til Dem? (smiler.) Nye krav, lille fru Hedda.

Hedda: Ti stille! Aldrig får De opleve noget af den slags!

Brack: Vi skal tales ved om et årstid – i det aller længste.

Hedda: Jeg har ikke anlæg til sligt noget, herr assessor. Ikke noget med krav til mig!

Brack: Skulde ikke De, ligesom de fleste andre kvinder, ha’ anlæg for et kald, som –?

Hedda: Å, ti stille, siger jeg! – Mangen gang synes jeg, at jeg bare har anlæg til en eneste ting i verden.

Brack:  Og hvad er så det, om jeg tør spørge?

Hedda: Til at kede livet af mig. (2. akt, s 63)

På tross av at Ibsen ikke hadde for vane å plante villedende informasjon i sine dramaer kan man ikke helt utelukke at det har skjedd i Hedda Gabler. Det er ikke umulig at Jørgen Tesman gjennom Ibsens penn kun har spredd sin sæd i våre hoder, slik det ble sitert i første sitat her i analysen. Siden det er påfallende at Hedda ikke omtaler sin egen graviditet, om det nå er slik, kan man jo si at hun brenner sitt eget barn rent symbolsk for å ta kontroll over sin egen kropp igjen.

Alfred Sinding-Larsen i Morgenbladet skrev:
«Alt i Alt kan Hedda Gabler neppe kaldes Andet end et uhyggeligt Fantasifoster, et af Digteren selv frembragt Uhyre i Kvindeskikkelse, uden tilsvarende Forbillede i Virkelighedens Verden.»

Kritikerne var ikke nådige i sine analyser av Ibsens Hedda Gabler. Skikkelsen hennes møter nok adskillig mer forståelse i vår moderne tid enn den gjorde i 1890.

Urfremføringen på stykket var i Residenztheater i München 31. januar 1891. Det fikk en måteholden mottakelse. Under forestillingen ble det pepet og klappet og mottakelsen blant publikum var delt.

 

Kilder:

http://ibsen.net/

http://ibsen.net/xml/11124381/HGFU.pdf

http://www.hum.uit.no/nordlit/3/hoel.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Hedda_Gabler

http://no.wikipedia.org/wiki/Realisme_%28litteratur%29

Kopiheftet «Hedda Gabler – Når frihetslengsel blir frihetsfengsel

***************************************************************************************

Det hele startet høsten 2010 på voksengym med noe jeg vil karakterisere som reineste Ibsenhelvete.  Holdt på å miste motet hva skole angikk totalt, så vurderte slutte. Vi så forestillingen Hedda Gabler på Nationalteateret med klassen en høstkveld og jeg forelsket meg tvert i Hedda.  Og i Ibsen. Nora kan bare dra hjem og vogge! Andrea Bræin Hovig sin tolkning av Hedda var enestående og noe av det beste jeg har sett på teater noensinne.

Fikk en femmer for denne analysen. Sånn by the way… 🙂